Jag har alltid haft svårt för att hänga med i filmer om det varit många olika människor, kan helt enkelt inte skilja dem åt. Har förstås trott att jag haft fel i huvet på nåt sätt, men inte fattad vad förrän jag för ca 15 år sen läste om just ansiktsblindhet. Då föll bitarna på plats, så skönt.
Jag brukar hälsa på dem jag inte känner och inte hälsa på dem jag känner. Vissa personer kommer jag ihåg och känner igen från början, men vissa har jag jättesvårt för att minnas. Gissa om det är riktigt pinsamt att inte känna igen folk jag nyss träffat!?
Men från nu har jag sagt mig själv att jag ska våga erkänna även om jag kan framstå som lite dum. Det får jag i så fall bjuda på.
Läs gärna på Wikipedia pm Prosopagnosi
Jeg er glad for å lese dette du beskriver. Jeg har aldri kjent igjen ansikter, verken meg selv eller andre. Det har selvsagt ført til at jeg har blit tolket som dum i hele mitt liv. Jeg har også trodd at jeg er dum. Arbeidet ett par år, i begynnelsen av 1990-årene, i helsevesenet, men måtte slutte fordi jeg ikke klarte å se hvem som var hvem, av mine arbeidskollegaer, når alle gikk likt kledd i sykehus-uniform.
Jeg gjenkjenner ikke mitt eget ansikt i speilet, eller fotografier. Jeg synes du er tøff som skriver så åpent om dette. Lykke til videre.
Tack Åshild för din kommentar. Förstår att du lider mycket mer av detta än jag. Jag känner igen mig själv och mina närmaste, men det finns några av mina nära vänner jag inte har känt igen eller någon jag träffade för ett par dagar sen och verkligen borde känna igen. Förr vågade inte jag berätta detta men när man är över 60 så spelar det ingen roll, nu står jag för det. Lycka till dej också!